Når jeg flyttet til Norge, snart fire år siden, var det mening at jeg skulle begynne å lese mere norske bøker og skrive mer norsk til bloggen min. Det har ikke skjedd. For dette finnes det en veldig enkel grunn: hver eneste dag må jeg bruke norsk i alle andre situasjoner i livet mitt. Jeg snakker norsk på jobben og med venner, ser norske tv, leser norske aviser og til og med datteren min svarer på norsk når jeg snakker finsk til henne.

Litteratur har vært det eneste del av livet mitt hvor jeg kan være hjemme. Enda jeg bor i Norge kan jeg fremdeles lese finsk, skrive finsk, tenke på finsk. Jeg savner mitt morsmål så mye hver eneste dag at det føles vanskelig å begynne å skrive mer norsk hit.

Men men… sånn er det nå bare at jeg bor i Norge og mest sannsynligvis skal jeg bo her også i framtiden. Derfør er det nødvendig at jeg lærer litt bedre norsk. Det er ikke noe jeg kan velge lenger, jeg bare MÅ begynne å lese mer og skrive mer norsk, så enkel er det.

Så her går vi… Hjertlig velkommen alle norske leser som finner veien hit! Jeg vet ikke hvor ofte jeg kommer til å skrive norsk, men jeg håper at det blir, om ikke annet, to, tre ganger i månad. (Jeg lover også litt flere engelske poster!)

Vi kan begynne med boken som jeg leste allerede siste høst. Jeg husker Kristopher Schau mest fra andre boken hans, den ekkelste matboken i verden, ”Tendenser”. Så jeg var ikke så entustiastik å lese hans nyeste bok ”På vegne av venner” enda mange fortalte at det var en god bok. Heldigvis var boken veldig tynn så jeg tenke at jeg må klare å lese det selv om den er ekkel den også.

Jeg må sier at jeg var overrasket. ”På vegne av venner” er en veldig pen bok, litt trist og på en måte veldig respektful. Ikke noe jeg kunne vente fra Kristopher Schau.

Så så jeg bildet. Det var i en artikkel i Aften Aften der det sto om kommunale begravelser i Oslo. Altså begravelser betalt av Oslo kommune. Begravelser som av ulike årsaker måtte tas hånd om av det offentlige og ikke av venner eller eventuelle familie. Og så var det bildet. En tom kirke med en hvit kiste foran alteret. Ingen hadde kommet. Vedkommende ble altså bisatt foran en tom sal.

”På vegne av venner” forteller om begravelser som dette. Etter Schau leste artikkelen bestemte han å besøke så mange kommunale begravelsene som mulig og i boken hans forteller han hvordan føles det å sitte i tom kirken og håpe at noen andre kommer. Schau beskriver ulike prester han møter og ulike preker han hører. Hva kan presten si om et dødt menneske han kjente ikke, når det ikke finnes venner eller familie som kan fortelle noe om det?

Han hadde òg et godt forhold til naboene sine og han var alltid blid og hyggelig, men også holdt han seg mye for seg selv i leiligheten sin, eller han var også ute og vandret. Han leste mye.

Denne boken var verdig å lese. Det var en liten human bok med en store respekt for menneske. Jeg er glad at leste det og for å begynne min ”norske periode” på bloggen min med denne boken.